Emil i Lønneberget har lenge vært en favoritt her i huset. Er genseren med Ida heist opp i flaggstanga rein, så skal den på, og er T-shirten med hodet til Emil i suppebollen rein, så skal den på. Osv, osv, osv.
Etter hvert har det avansert til at lille Mikkel er blitt Vetles Ida.
Stadig tres det suppeboller over hodet på han eller andre små pek, så skal vi liksom dramatisere Emilhistorier.
Nå har det imidlertid avansert dit hen, at han selv er Emil.
Her om dagen lå han under spisebordet og skrek : Mamma, mamma, det ligger en liten perle under bordet.
Å, den må vi hive sier jeg, så ikke Mikkel får den i seg.
Nei, vil ikke hive, vil ikke hive, sier han og kommer slik ut fra bordet:
Perlen er tredd så langt ned over den ene fortanna du kan få den.Den satt om fast. Både mor og far prøvde iherdig, men var redd hele tanna skulle følge med. Var på vei til å finne nummeret til tannlegevakten her i byen, da far i huset klarte å lirke den fri.
Men, vi fikk i alle fall kjenne litt på denne Emilfølelsen. Og , det var riktignok første gang, men blir nok ikke siste.
Jeg måtte le litt, men så tenkte jeg.. stakkars liten da!! husket jeg putte en perle oppi nesa da jeg var liten og det vakke no gøy i det hele tatt *ler*
SvarSlettOgså ser jeg for meg deg, frem med kamera liksom!!! hahahaha ;)
Godt det endte bra!!!
Håper påsken er super fin :)
Go'klem
Ja, situasjonen er nok kjent for mange. he, he.
SvarSlettKjenner jeg blir glad for at jeg har nær forbindelse til ØNH-ekspertise, ja. Jeg hadde aldri husket på å ta bilde! Hehe!
SvarSlett